Amerikatur

Sommaren 2000 var vi på lang tur til USA! Her er referat frå turen.
 

Klepp Leikarring på tur til Amerika!                                                             Ref.: Gudrun Håland.

2 års planlegging og forventning er ”historie”.  Oppholdet etter en invitasjon til Klepp Leikarring fra ”Norsk Folkedans Stemne” i Seattle, USA,  varte i 2 ½ uke, og er nå minner. Her er bilete frå turen.

Hvert år blir et folkedanslag fra Norge invitert til et stevne i staten Washington. Formålet er å lære mer om norske danse- og spilletradisjoner fra ulike kanter av landet. Bak arrangementet står 2. og 3. generasjons norsk-amerikanere, og i år feiret de i tillegg 1000-års jubileum for Leiv Eiriksson.  

Litt forsinket landet vi i Seattle olsokkvelden den 29. juli. Sommel med toll og transport gjorde at vi først kom til statuen av jubilanten som sto og stirret inn i solnedgangen ved båthavna rett før vi skulle ha vår første framsyning. Et 100-talls mennesker var møtt fram til markeringen. Vi måtte skifte til stakk og skjorte og vise noe av det vi hadde øvd på. Programmet var kort heldigvis, for vi hadde reist lenge og var prega av det. Publikum var entusiastiske, og det hjalp på selvtilliten. Biletet viser nokre av deltakarane.

Dagen etter var vi samlet til  Gospel gudstjeneste i en kirke hvor nesten hele menigheten besto av  Afrika-amerikanere. Rytmisk musikk og engasjert forkynnelse fenget alle. Gjester ble ønsket spesielt velkommen. Det gjaldt også oss. Vi bidro med sangdansen ”Folkevise” av Åse Marie Nesse og Calle Fjogstad. Etter seremonien som varte i 2 ½ time, var det forfriskninger i underetasjen

I kveldingen, var vi og vertskapet samlet på stranden til grilling, bål, musikk og dans. Dette var nok et populært møtested. Bord og krakker stod til rådighet, og i sanden var det satt opp sementringer for bålbrenning. Snart var det spill, sang og dans flere steder, hver gruppe med sine favoritter. Bruk av rusmidler var forbudt.  

Losjen Sons of Norway hadde et hus i  bydelen Ballard, hvor mange nordmenn i sin tid slo seg ned,  Leif Erikson Hall. I første etasje var det en liten kafé som ble drevet på dugnad. For et par dollar kunne en få kaffe og hjemmebakst. Stedet fungerte som en møteplass for pensjonister.

I etasjen over lå en staselig festhall med bilder fra norsk storhetstid.  Her var det stelt til stor fest for oss, og mange kom for å hilse på. Vi hadde et program med dans og spill som varte ca en time. Foruten oss,  medlemmer av Klepp Leikarring med dansende instruktør Arvid Haga, hadde vi 2 spillemenn – Gaute Hadland på hardingfele og Håvard Ims på torader. Begge dyktige, men kanskje vakte Håvard mest begeistring. Han er bare 17 år og vant sin klasse i norgesmesterskapet på torader i vår. Ungdom og talent – solonumrene hans vil nok bli husket lenge. Anne Marie Nerby spilte på lur og kvad. Hun bandt programmet sammen ved å presentere danser og bunader. Vi fikk god tid til en prat med folk og fant at mange hadde felles kjente.

Stevnet som vi var invitert til, ble holdt på Camp Brotherhood ca 1 ½ times reise fra byen. På veien dit stoppet vi for å hilse på Arne Garborg. Han hadde fått navnet etter vår dikter som var bror til bestefaren hans. Denne amerikanske utgaven var også kunstner, han var skulptør. Verkstedet  var praktisk innredet. Klassisk musikk kom fra høyttalere og kunne sikkert inspirere til noe stort. Bl.a. har han laget statuen som skal markere 150-års jubileet til sin norske navnebror og slektning. Den sto i bakgården, kanskje klar til å sendes. Vi fikk se fotografier av skulpturer og utskjæringer som han hadde laget. Dette hadde han begynt med  etter at han ble pensjonist. Stor produksjon og mye vakkert.

Camp Brotherhood er et stort leirsted, plassert i en skog . På sletta nedenfor huset samlet det seg deltakere fra fjern og nær som campet.

 I to dager hadde vi oppvisning og undervisning i folkedans fra vårt distrikt, suldalsspringar, tomasurka og andre, samt sangdanser. Det ble også holdt kurs for de som spilte torader og fele. I kveldingen var det fellesdans. Musikk manglet vi ikke. De som hadde instrument og spillelyst, slutta seg til og på det meste besto orkesteret av 13 personer. De yngste laget sitt eget, og så skiftet de om å spille.

Dansen gikk lett. Amerikanerne var svært flinke, de dansa  rørospols, rheinlender, masurka og andre kjente norske folkedanser bedre enn mange nordmenn.

For mange av oss var dette vårt første møte med Amerika, og vi ville se og oppleve mest mulig. Etter vel ei ukes opphold i Seattle, fikk vi  buss og sjåfør til rådighet. Vi skulle kunne være frie m.h.t. valg av attraksjoner – kanskje ikke så lett med 27 individer som hadde ulike ønsker, men det gikk bra. Punkter i reiseplanen var: Besøk hos norsk-amerikanske grupper i Victoria og  Vancouver i Canada. Så skulle vi sørover, se Portland og Mount St. Helen – vulkanen hadde et dramatisk utbrudd for 20 år siden. Vi skulle bade i Stillehavet, oppleve en ekte rodeo i Coos  Bay og en lokal County Fair i Tillamok. Vi var invitert til Junction City i Oregon som arrangerte Scandinavian Festival. Så skulle vi  se de imponerende redwoodtrærne på vei til San Fransisco.

Victoria, hovedstaden i British Columbia, er en flott by med mange velstandshus, parker og strender. Men ikke alle hadde hatt hellet med seg. Også her satt noen på fortauet og ba som en slant til livsoppholdet.

Blant tilbudene til oss som turister valgte vi besøk i en botanisk hage ”The Butchart Gardens”.  Storslagent – med kjente og ukjente blomster og trær i overflod.

Om kvelden var vi invitert til den skandinaviske foreningen sitt hus. Vi danset, pratet med alle som hadde møtt opp og ble servert kaffe og hjemmebakt. Vår gruppe sto for dansemusikken: 3 på torader, ett trekkspill, en tuba, ei hardingfele og en gitar. Tydeligvis var ikke alle like begeistret for tonene, for ved 22-tiden sto plutselig noen politimenn på trappa. De var tilkalt av naboen som klaget på bråk, men da de møtte en flokk bunadkledde nordmenn og  hørte låtene, konkluderte de litt flaue med at dette ikke var støy. Senere fikk vi høre at det hadde vært følsomme ører som bodde innen hørevidde på Camp Brotherhood  og hadde klaget over lyd der også.

I Vancouver møtte kontakter fra folkedansmiljøet opp og guidet oss i byen og omgivelsene.

Kl. 22 skulle det være finale i en fyrverkerikonkurranse mellom 3 land. Dette har til nå vært en årviss begivenhet, sponset av en tobakkfabrikk. Nå hadde folk begynt å reagere på denne form for reklame, så dette regnet de med var den siste forestillingen.

Vi møtte i god tid for å få plass, og i ventetida ble vi underholdt av forskjellige artister. Fyrverkeriet varte

 ½ time, en glitrende fargefoss i mørkret. Turen tilbake til hotellet var også litt av en opplevelse. Gatene var fulle av folk, og bilene sto nesten stille. Vi måtte til dels holde i hverandre for ikke å bli borte i kaoset. Det ble sagt at flere hundre tusen hadde møtt fram for å oppleve fyrverkeriet. Det var en spesiell stemning.

Mount St. Helens så vi fra bussen. Den var for langt vekke til å imponere.

Bading i Stillehavet var ikke særlig fristende. En forblåst kyst, vakker fra bussvinduet, men med sjøtemperatur på 10 – 14 grader året rundt, er for dårlig, selv for oss. Badingen foregår i Sør-California, lærte vi.

En stopp for et besøk på en typisk amerikansk County Fair, tiltalte oss mer. 4-H var sterkt representert, men så er jo Amerika opphavslandet for denne organisasjonen. Barn stilte ut dyr som de hadde ansvar for – alt fra kaniner til kviger. Det var også utstilling og premiering av dyr, håndarbeid, bakst, frukt, grønnsaker, blomster, osv. Alle i omegnen syntes å bidra med sitt.

Det samme inntrykket fikk vi av samfunnet i Junction City i Oregon. Befolkningen økte med 100.000 personer de dagene arrangementet Scandinavian Festival varte. I år hadde de 40-års jubileum og mye arbeid lå bak.

Underholdningen besto av skandinavisk folkedans og musikk. Interessen blant publikum var imponerende.

I flere boder ble det  servert skandinavisk mat. Her var også mye fin, hjemmelaget brukskunst å få kjøpt. Samholdet og dugnadsånden blant lokalbefolkningen var levende, men så hadde de verken problem med rus eller kriminalitet heller, fortalte de oss. Det minnet om Egner’s Kardemommeby, og alle syntes å trives. 

Siste etappe var turen til San Francisco. Rodeo ble ikke arrangert  på denne tiden viste det seg, så den måtte strykes av lista.

Etter litt rådslagning og avstemming bestemte vi oss for å forlate kystlandskapet og legge turen om den kjente vulkanen Crater Lake. Vulkanfjellet ble omformet etter et utbrudd for 7.700 år siden. 400 meter av toppen forsvant, og det er nå en dyp sjø i krateret. Sjøen gjenspeiler himmelen med en særdeles blå farge på grunn av lysbrytingen i det dype, rene vannet. En ny liten vulkan stikker opp av sjøen.

Redwood Highway går gjennom  skoger med noen av de mektigste trærne i verden. Mye er også her tilrettelagt for turisme, men vi begynte å få knapp tid, og måtte være selektive. En park kalt Trees of Mystery tok vi oss litt tid til å se, likeså var vi inne i kiosken som var innredet i et hult tre. Treet hadde overlevd en brann. Ellers så måtte vi nøye oss med det som vi så fra bussen.

I San Fransisco hadde vi en 3-timers busstur rundt i byen med svensk guide dagen før avreisen. Så gikk vi rundt på egenhånd. Vi var rådet til ikke å gå ut etter at det var mørkt. Det var for mange uteliggere i strøket, ble det sagt.  Jo, vi så en del av det. Gatens beboere her  hadde utstyrt seg med handlevogner til å frakte sitt jordiske gods i. De gikk gatelangs med sine eiendeler på hjul, og når de ble søvnige, parkerte de gjerne inntil en vegg og kveila seg i fillehaugen oppe i vogna. Sikkert bedre enn brosteinene.

Over alt i Amerika var det lett å komme i kontakt med folk vi møtte. Studerte vi et kart, fikk vi straks tilbud om hjelp. I forretninger hadde vi gjerne en passiar ved siden av handelen. Innledende spørsmål var for eksempel, om hvor vi kom fra. Det hendte at svaret ble fulgt av spørsmålet: ”Er det sant at europeere ikke liker amerikanere”? Pinlig – vi husker all assistanse vi har fått under og etter krigene i Europa. Politikk/mennesker, i alle fall fikk jeg  et svært godt inntrykk av de amerikanerne vi kom i kontakt med, enkelte av disse vil nok bli varige.